Hei. 
Enda en dag med tilbakeblikk i livsveven.

Søndagsmorra med ny klokketid og andakt på radioen gir næring til minner. 

Det er mange ting og hendelser som former oss til å bli den vi er og blir. 

En del av min barndom og oppvekst ble formet i et religiøst bilde. Mine besteforeldre, tante og onkels var fast i sin Guds tro. Alle disse sto meg nære og var trygge og gode mennesker i mitt liv.

Bedehuset ble en selvfølge å følge med til når noe ble arrangert. Husket godt bestefars (farfar) hånd om min når vi gikk til møte, jeg og min mellomste søster.

Morfar og mormor hadde bygd huset, farfar ga tomten.

Morfar var ofte på talerstolen, og han gråt, ble ofte beveget over «ordet«. I min ungdom var dette flaut, og jeg så ned i benkeradene. Men morfar var en trygg, stor mann som sto stødig i sin tro, og meninger, (ikke alltid like greit det!)
Det var mye sang og musikk. Mine onkler og andre tilreisende i menigheten var flinke til å spille gitar, trekkspill og orgel, og synge. 

Det beste var møter med bevertning og loddsalg. Halleluja!                                     Det var så mye god mat, og sjokolade til oss barna. Den sjokolade/kakao drikken har jeg aldri kjent bedre noen steder. 

Damene ordnet på det lille kjøkkenet, og vi etterhvert store barna fikk servere, selge lodder, å være med, være nyttig. Der på kjøkkenet ble også stedet for lavmælt   «kvinnfolk prat». Brått ble det stilt når vi små kom inn.

Juletrefestene var magisk. Juletreet midt på gulvet . Onkel som tente levende lys på treet like før alle kom. Jeg var ofte på plass tidligere, før oppstart sammen med mitt søskenbarn Kirsti.
Å, så stort jeg synes det var der inne! Perspektiver endres med alder!

Gang rundt juletreet var den gang  høydepunktet, tenk det!                               Det ble dannet tre ringer rundt treet , minste innerst, så de store, så karene ytterst, de holdt hverandre på skuldrene, ikke i hånden som de andre, og gikk rundt treet  og sang. 

Maten ble servert i en «serviett pakke« og alle fikk en slik pakke på sin plass, det var ikke plass til noe bord. Huset var fylt til randen av folk i fine klær, menn i dress og damer i kjoler. 
Forundringspakker til barna, en twist, mandarin, pepperkake i et kremmerhus ble delt ut. Vi var fornøyde og glade.

Husker bare at det var hyggelig, bortsett fra da bestefar gråt, flaut. Ser jo i dag det sterke nettverket som hadde omsorg og omtanke for hverandre. 
Litt forunderlig var det noen ganger da det var vitnesbyrd, (personlig opplevelse), disse kunne være sterke for små øyne og ører, men ingen psykiske bivirkninger.

Å ta del i arbeid på Bedehuset fra fest til begravelser har vært en del av meg hele livet.

Pleier å si, -at jeg vokste opp på Bedehuset. Baptistenes hus, men åpen for alle!

Farget meg? Ja, gitt meg flere nyanser på trådene i veven. 

God søndag !