I dag reiser siste sommerbesøk hjem, langt mot sør i landet. Mitt yngste barnebarn som har feriert med bestemor ei stund.
Jeg har vært så heldig å hatt besøk av nesten hele gjengen i sommer, veldig stas. Vi har opplevd mye sammen på kort tid. Har også truffet slekt og mimret.
Jeg har så mye å takke for, og mange å takke.
Takk for fine uker! Håper på nye besøk om litt.
Det er en tomhet i å si «ha det» og takk for besøket, men et i håp i å si, håper å se deg snart igjen, og velkommen tilbake.
Burger med prinsessa, den eldste jenta av barnebarna
En fin rusletur i Mo i Ranas gamleby, et museum, et moderne og kunstnerisk nydelig område i kanten av Ranfjorden. Et godt besøkt område med skulpturer, beplanting og sittebenker.
Det er håp i hengende snøre, sies det. Alltid spennende å se hva som napper i snøret som blir slengt over bord i håp om storfangst. Storfangst kan være så ymse.
I dag prøvde vi på kveite.
Å fiske kveite er en tidkrevende og tung jobb. Petter Dass sa at :« mye vondt lider den fiskermann», mulig, men vi koste oss i dag.
Lykken sto oss bi. To fine kveiter, torsk og sei . Nydelig råvarer til variert meny.
God å være Norsk i Nord-Norge en fin sommerdag på sjøen.
Det er lett bris, tunge regnskyer og kaldt, litt typisk Nordlands sommer. To av bestemors prinsesser ligger i telt i hagen, sommerminner!
Gode Sommerminner gjentas uansett om det er varmt eller kaldt ute, de manes fram år etter år.
Mine sine to prinsesser fikk heldigvis muligheten til å komme sammen i år også. Avstander, alder og annet som hender i livet endrer gjerne mønstre, muligheter og treff.
Forventningen som utsprang seg i forkant av selve møte var like sterk som møte mellom de to prinsesser. Som en magisk aura kunne jeg se bindingen mellom dem da de møttes på fergekaien, skravla gikk i ett , og om tema bestemor aldri har hørt om.
Med undring og ydmykhet kunne jeg se forventningen, se ønsket om å gjenskape gode minner, sommerminner.Helt fra de var «pitte små» og var på sommerferie, og i mormors hage lå de i telt på plenen utenfor kjøkkenvinduet. Det samme i år. Hun som kom først hadde planen klar og handlet ut fra det. Litt startvansker med oppsett ble det, men tilbud om hjelp fra mamma ble avslått, sånn først, men så ble ting for komplisert med ødelagte teltdeler, da var mamman der og god å ha.
Teltet ble satt opp på samme plass som sist. som (Hovmesteren)
Jeg har sommerminner om metervis av hesjer!! Huff ! Men på toppen av høyvogna var det paradis! Og kroneis, til 1 krone. Og søskenbarn som kom fra byen på besøk på landet var spennende, som en annen verden.
Som bestemor så får jeg være her og kan kontaktes når saupkjeks boksen er tom!
I dag har vi hatt «kvalitetstid» bestemor og prinsessa. Vi har laga mat basert på oppskrifter fra våre formødre, både mine og hennes. Disse delikatessene ble,og blir brukt og laget gjennom mange tiår, hundre år. Men noen ingredienser er endret og byttet ut til «nest best» ,fordi disse ikke finnes i handel i dag.
Ting endres- fremskritt kalles det. Det er bra og slik skal det være. Men vi kan strebe etter å holde linken av tradisjoner kvinner har delt gjennom slektens gang åpen og levende.
Det er spennende, lærerikt og viktig. Og når jeg i tillegg har en lærevillig 15 åring som assistent og lærling er saken «plankekjøring».
Det har vært noen smakfulle og herlig timer.
Helgelandsgomme «kvitgommen» og saupkjeks, her i familien « mormor kjeks».
Saup,er det «syrlig vann» som blir igjen etter at rømme er blitt smør. Dette ble brukt til mange matretter, en viktig tilsetting for god smak. Mange kjerner smør på sine gårder og var selvforsynt, andre fikk en smak. Skulle gjerne hatt noen liter av dette, en vanlig smak og tilsetting i min barndoms hjem.
Tenk det! Timer der det er bestemor som må ha telefonen!!! Til å ta bildet, bare det…sant!
Til ettertanke. Vi over 66 har mye å bidra med hvis vi bare finner rette kanal og lytter.
Del 2. Sagnet om trollfjellene på Helgeland har mange varianter, men essensen er den samme. Slik er det med sagn, folkefortelling, som lever videre gjennom fortelling. Dette er min brodering av historien. Håper du liker den og bruker den videre.
Svaret var NEI! Hørt på maken! Ingen sier nei til rytteren og jegeren fra Lofoten, og dessuten tar han ikke et nei som noe svar. Han blir bare mere besatt av tanken på å erobre vakre Leka, det er det hun heter. Han roper enda en gang over fjorden at han akter å komme over. Leka, vil ikke ha noe å gjøre med den selvgode typen, hun liker han ikke i det hele tatt. Hun svarer det samme, ikke anstreng deg !
Denne kommunikasjonen fanger mangens interesse, ja, så godt som hele Nordlandskystens trollverden. Det er som luften vibrerer av spenning og en forventning av ett eller annet uforutsigbart.
Det skjer. Mannen til hest setter i galopp sørover leia. Leka, skal bli hans står i pannelappen.
Lyden av hovene og brus av hav og luft skremmer jentene, de flyktet sørover, hjem. Tar med seg baksteutsryret og springer det de makter. Tiden et knapp de må komme seg hjem før soloppgang. Sol er døden for dem.
Det som utspiller seg nå setter hele trollverden i fare, farelampene glemmes i minuttenes drama.
Rytteren når inn på jentene. Leka er lett på foten, men er sliten og nær ved å gi opp da det plutselig blir stille bak henne. Det er da rytteren plutselig innser at han et i ferd med å tape, tape mot sola! Han tar opp sin boge og pil, og lader, hvis ikke han får Leka skal heller ingen andre få henne!
Dette ser alle. Suliskongen handler, han tar av sin store hatt og kaster den ut i håp om å bremse pilen som er sendt ut for å ramme vakre Leka.
Katastrofen og seieren skjer i samme sekund som pila går gjennom hatten og lander i havet ved Brønnøy. Sola med sine stråler kommer over horisonten, og en voldsom rystelse skaker land og hav med en kraft som aldri siden kan måle seg, da trollverden blir som stein.
De glemte å ta seg i vare da leken var god.
Og her står de den dag i dag, som veivisere og naturskjønne skulpturer i en ny tid.
Vågakallen i Lofoten, tante Landegode utenfor Bodø, Hestmannen under Polarsirkelen, De syv søster på Alstenøya ved Sandnessjøen, Torghatten med hullet ved Brønnøysund, pila ikke langt unna, Leka ved fylkesgrensa . Kjevler, bakstefjøla og spø ligger slengt ved Tjøtta gård på Tjøtta. Pil og kagge ved Trænstaven.
Trollskap tåler ikke dagens lys.
Legger ved noen bilder malt av mitt snille søskenbarn Grethe Marie. Takk for lånet, Grethe.
Jeg vil ta dere med på en reise fra Lofoten og til Trøndelaggrensen. En reise gjennom lidenskap, drama og egoisme, men også livsviktig lærdom om veivalg.
Om hendelsen er sann eller ikke får vi la stå åpent for vår fantasi og dømmekraft. Sagnet sier at det var sånn det var. Slik ble seilingsleia langs vår kyst tryggere å manøvrere i, som seilingsmerker.
Det hadde seg slik at for riktig gammel tid tilbake bodde det en mektig konge i Lofoten som regjerte over store naturressurser både til land og hav. Vågskallen, var hans navn. Han hadde en sønn, en «villstyring» og mulig en «pappagutt». Han var glad i jakt, og jaktet gjerne på fine jenter. Hans far ønsket at han kunne finne seg en kone og om mulig «roe ned levra» en smule. Han var også en god rytter, ofte sett i full galopp med pilkagga over skulderen ut på nye eventyr.
Så var det en vinterkveld og natt, før «Lofotsesongen «at det skulle bakes flatbrød til mange sultne fiskere. Bakingen foregikk hos Landegode, hun hadde fått hjelp av sine åtte nieser fra sør på Helgeland. De var unge, vakre og full av livstyrke, kjekt for tante å ha til hjelp og på besøk.
De bakte mye en kveld og natt. De ble svette og full av mel. Slik at ut på nattmorran gikk de for å ta et bad i Saltenfjorden. Kaldt? Nei, ikke for de tøffe Helgelandsjentene som var varm. De danset og svømte, lekte og lo uten en trå, og seansen vakte oppmerksomhet rundt om, som det ville gjort det i dag også .
Også den « Gyteferdige» jentefuten i Lofoten fikk dette på netthinna og hørekanalene, og øynet straks en sjangs. Han speidet og fant den ene av søstrene så svært attraktiv, henne skulle han ha tak i, og han pleide å få det han ville, må vi huske. Han handlet, og ropte ut over Vestfjorden at han var interessert i bedre bekjentskap, kunne det være gjensidig? Svaret var, NEI!
I dag, tidlig ved hanegal, bega jeg meg i vei fra Salten til Helgeland, på den Nasjonale turistvei. Lærte noe nytt i dag også, har ikke fått med meg den benevnelsen av kystriksveien, ikke alt som slår inn! Var heldigvis ikke mange som var oppe så tidlig, så turen gikk unna og jeg fikk god tid til å knipse litt av naturen.
Og det var bare litt, den vakre utsikten passer dessverre ikke inn med stopp og utkjørsler. Der der var utkjørsel var det også tett skog, og der det ikke var skog var det ikke stopp, ble så for…
Landet gror over! Og vi kjøper ved fra «langt bortistan»??!! «Verden vil bedras» heter det, og med rette.
Vell, nok om det. Helgeland har nydelig natur, og den nyter jeg så godt jeg kan, og det anbefaler jeg andre også å gjøre, unne seg selv det,» fordi du er verdt det». -Du kommer tidsnok til verdens ende-.
I dag slo jeg i hjel ventetiden med å rusle i kjernen av Bodø byen en times tid. Gikk no der og brukte Telefon kamerat.
Når en har god tid finner en på så mye rart, noen ganger veldig spennende også. «Ledigang er roten til alt vondt»sier ordtaket, ikke alltid, men mye i det.
Bodø er en by i vekst, nytt og gammelt, rent og pent, men mye vind.
Tar den som vil med på en rusletur gjennom bilder, men byen har så mye, mye mere.