Hei.

I dag kom en sang, en tekst inn i mitt hode, en tekst jeg liker, en tekst som sier så mye om tiden vi lever i …

En tid med så mye stress, posttraumatisk stresslidelse høres stadig…det er trist å høre.
Det er ødeleggende, dramatisk, alarmerende, -både blå og rød lys bør blinke.
 

Stress i moderat posjon kan være bra, men for mye er ikke bra.. 
 

Hvorfor ble det,- blir det slik? 
Tja, er jo ikke ekspert, bare “et enkelt menneske fra landt”, så hva vet vel jeg? 

Dette var ikke så mye snakk om i min barndom og ungdomstid, eller ung voksenliv heller… takk Gud for det. Jeg/ vi som slapp, var heldig !

Synes teksten her sier noe om saken..

Det handler om å leve.

Kine Hellebust

Vess rett er rett og feil er feil, er det siste ordet sagt
Og så bli trist for tristhets skyld, kan bli en gråtkvalt kamp om makt
Men ka hjælpe det med tåra då når auan berre ser’
At rett er rett og feil er feil, då kan æ ikkje sei nå’ meir

Førr æ snakke om å leve, æ snakke om å gje
Æ snakke om å ælske, æ snakke om å se
Æ snakke om å sønge så høgt som æ vil
Æ snakke om å gjønge te æ får te det æ vil

Vess svart e svart og kvitt e kvitt, då e du blind førr alt
Då ser du ikkje lys nå’ meir, i varmen blir det kaldt
Du blir ein sjakkmønstrat konstruksjon med pepitarutat sjæl
Vess kvitt førr dæ e berre kvitt, har du slådd live’ ditt i hjæl

Førr det handle om å leve, det handle om å gje
Det handle om å ælske, æ snakke om å se
Det handle om å sønge så høgt som æ vil
Det handle om å gjønge te æ får te det æ vil

Vess Gud e Gud, og du e Gud e du enno nøydd å be
Så ber du mæ med tomme ord, du spør, men kan æ se
At du stille opp i ein sjakk-armé, men du strides innenfra
Mot svart og kvitt, og rett og feil, før det trur du at man ska

Men det e nå’ ainna å leve, det e nå’ ainna å gje
Det e nå’ ainna å elske, det e nå’ ainna å se
Det e nå’ ainna å sønge så høgt som man vil
Der e nå’ ainna å gjønge te man får te det man vil
 

Ha en fin dag. Ønsker av hele min «blodpumpe « at stresset forlot overflata…