I did it my way…
I dag kunne de som ville følge Shirley bisettelse fra Bodø domkirke på nettet. Jeg har det…,
En fin, verdig og sterk seremoni.
Den Irske spurven gjorde en forskjell for mange, spesielt for de som falt utenfor i velferden. -Et menneske kan skape mye. Hun måtte tåle både ris og ros.
En spesiell dame med et eget livs driv.
Et « løvetannbarn» kan bli sterk og ha mye å gi hvis fokuset er der, utover sitt eget ego..
Empati, viljestyrke og ydmykhet var hennes styrke, var nevnt i dag.
Jeg traff henne første gang i påsken 1975 da jeg hadde en akutt time hos tannlege Botolfsen. Hun var sekretær da, og jeg ble møtt med en slik varme som gjorde at jeg fortsatte å gå der i lang tid.
Varmen mellom de to var også merkbar for meg som ung pasient. Husker det så godt enda, blikkene deres… var spenning.
De var begge da alene og fant hverandre, hørte det i dag av barna.
Joda, vi har alle en mulighet, en plass, en oppgave… alt til sin tid, sa presten. Er noe der…
Alt koster, noen får andre mister..
Men noen får en ny sjanse til å bli kjent på nytt…Og det er godt, en Gudegave.
-Det handler om å leve,- ble sunget. En sang som sier så mye om livet, liker den…
Fødsel/ liv og død er sikkert, men det i midten må vi finne ut av selv.
Shirley var et varmt hjerte. Som så lys i den mørke tunell.
My way..
Det er lys i enden av mørket
