I min mors og fars hage vinker de gråhåra planter i fleng,
-de er ferdig blomstret, venter bare på rette vindpust som tar dem bort,
-bort fra hagen, fra synet..
Åj !- det kom en bit av den ene grå i mitt fang her eg sitter i solveggen på den hvite klappstolen, med en kopp kaffe på det hvite klappbordet som sto der i boden..
Kanskje den vil påminne meg om gressklipperen ☺️😂
Joda.. etterpå, etterpå ..
Men den gamle Pionrota lever, og er like vakker som da, før, da mamma stelte om den.. Rart?!
– den lever sitt eget liv her i bedet,
vokser og blomstrer uten kjærlig omsorg..
Noen hardføre liv gjør det, andre dør henn uten «pusk»….
For mye og for lite er drepen…
Men den vakreste plante kan vokse opp i fjærsteinene.. den styggeste i hagen..
Viljen og verdien er brillene som ser ..
Jammen hører eg gjøken, den galer i vilden sky..
Det er «blomstrende» fint å sitte her å filosofere i solveggen med litt fugleliv, hårkall i rekker, å kjenne på at
-minnene lever -😍
Har vært der med en hilsen ..Min søster var der først..
Ha en fin søndag😍