I min mors og fars hage vinker de gråhåra planter i fleng,

-de er ferdig blomstret, venter bare på rette vindpust som tar dem bort,

-bort fra hagen, fra synet..

Åj !- det kom en bit av den ene grå i mitt fang her eg sitter i solveggen på den hvite klappstolen, med en kopp kaffe på det hvite klappbordet som sto der i boden..

Kanskje den vil påminne meg om gressklipperen

Joda.. etterpå, etterpå ..

Men den gamle Pionrota lever, og er like vakker som da, før, da mamma stelte om den.. Rart?!

– den lever sitt eget liv her i bedet,

vokser og blomstrer uten kjærlig omsorg..

Noen hardføre liv gjør det, andre dør henn uten «pusk»….

For mye og for lite er drepen…

Men den vakreste plante kan vokse opp i fjærsteinene.. den styggeste i hagen..

Viljen og verdien er brillene som ser ..

Jammen hører eg gjøken, den galer i vilden sky..

Det er «blomstrende» fint å sitte her å filosofere i solveggen med litt fugleliv, hårkall i rekker, å kjenne på at

-minnene lever -

Har vært der med en hilsen  ..Min søster var der først..

Ha en fin søndag