Lysten på «kleppsuppe«meldte seg på fredagskvelden midt i « Hvergsng vi møtes» på tv!!
Kleppsuppe, kleppmelk er det samme og er en gammel og god rett her i nord. Enkel å lage, men så sunn..vell, kan vel diskuteres, men mye som er verre…,!!!
Egg, melk, hvetemel, salt og sukker er ingrediensene.
Ingen fredagstaco her, for gammel???
« Handy mannen» og meg ble mett.
Ha en fin fredagskveld, med eller uten kleppsuppe!
Laga lammerull av kun et lammelår. Beian ut låret, skar ut kjøtt og i strimler. Brukte bare hinna rundt låret til «ytterside», la inn kjøtt og krydder og sydd igjen, som vanlig rull. Tredd over strømpe. Gikk bare fint det!
Tenkte at siden jeg nevnte Draugen her tidligere måtte jeg si noe mere om den saken. Hørte jo om Draugen i min barndom, men jeg ble hvis ikke så skremt eller fascinert at jeg husker så mye av det. Var sikkert ment som skremsel for havet, slik at vi barna skulle holde oss behørig på land.
Fant litt om denne karen på nett som jeg deler. Dere kan sikkert mange fortellinger å spe på med der ute!??
Draugen.
Sagnene om draugen oppstod i en tid, da det var vanlig at fiskerne omkom på havet. Redselen for uvær og død var hverdagslig og nært, og man søkte forklaringer. De som døde på havet ble ikke begravet i kristen jord, og fikk dermed heller ikke fred. Å se eller høre draugen var ofte tegn på at turen burde utsettes.
Det er mange sagn om draugen langs kysten av Nord-Norge. Draugen var opprinnelig en død person som hjemsøkte de levende både på land eller vann, men i senere folketro er draugen en død fisker som hadde omkommet på havet, og ikke ble begravet i kristen jord.
VARSEL OM UVÆR OG DØD
Du kan enten høre eller se draugen, og i begge tilfeller er det tegn på ulykke og død. Draugen er alltid ond og farlig, og kan både varsle om og forårsake en fiskers død. Draugens nærvær er også tegn på storm og uvær, og som ofte vil det skje dagen etter. Varslene kan komme i form av skrik fra draugen. Omfanget av ulykken er avhengig av hvor mange ganger og hvor høyt eller ”gurglende” skriket høres.
Draugen viser seg som et menneske, kledd som en fisker med sjøstøvler og skinnklær, og han kan ha tangvase som hode. I enkelte sagn har han ha forvandlet seg til en annen skikkelse, da ofte til ting eller vesener som har tilknytning til havet.
I BÅT ELLER PÅ LAND
Draugen kommer ofte roende, gjerne i en halv båt. Å høre draugen ved sjøbredden kan være tegn på at ben, klesrester eller planker etter båter til en om har druknet, har reket på land der. Draugen kan også komme på land, fotfølge deg, og i enkelte sagn oppstår brytekamp mellom mennesker og draugen. I slike tilfeller vil draugen dra deg ut i havet. Lykkes det draugen å få med seg en eiendel, som vott eller annet plagg fra et menneske, ville dette mennesket før eller siden omkomme på sjøen.
Har her to varianter av «karen»!
Fys kar! Ikke ønske å treffes…
Fra Harr museet på Kjerringøy
Eventyrtegneren Theodor Kittelsens Sjøtrollet fra 1887 viser en skapning som har flere fellestrekk med det druknede gjenferdet draugen.
Kledde på meg anorakken og vindbuksa, storsko og stilongs med strekk og gikk «krombøgd« mot stormen og regnet, ned mot havet. Han «strike « kor sterk han var!
Bare så vidt jeg sto han av!
Godt at jeg er i «godt hold» ellers hadde jeg lett flaksa avgående ut mot havet.
Synes bølger i uvær er fascinerende!
Fra kystens folkefortelling sies det at «Draugen« bor i havet. Ikke noe godt tegn å se eller høre han. Han kommer gjerne med uvær, død og forlis!
Ingen tegn til den karen i dag, heldigvis!
Etter lufteturen ble det snartur innom Rema og wienerbrød hylla. Så en tur til «handy mannen» som laga kaffe, snadder!
Er no jammen godt å kom seg ut en aller så liten tur. Får litt mere arbeidslyst å!
Noen har «uflaks» og blir rammet hardere enn andre.
Demens.., en sykdom som på en måte rammer hele familien.
Demens er en fellesbetegnelse på flere beslektede tilstander som fører til gradvis økende svinn av nerveceller og tap av funksjoner i hjernen.
Da er det ofte «øyeblikket og følelsen» som er viktig å væren om, «gylne øyeblikk» er det som teller.
I dag har jeg igjen fått muligheten til å være med på å skape øyeblikket. Det er en god følelse å «treffe» den enkelte person og se velbehaget i aktiviteten.
Deler denne fine visa. Spessielt siste vers passer her, synes no jeg da.
Danse mi vise
Vinden blæs synna, og vinden blæs norda, lyset og skuggen er syskjen på jorda. Sommarn er stutt, og vintern er lang. Danse mi vise, gråte min sang.
Innunder yta glir moldmørke årer. Blåveisen blømer i gråbleike vårer. Livstrua bryt gjennom tele og tvang. Danse mi vise, gråte min sang.
Friarar er vi, om vona er lita. Nynn om ‘a Berit, så får du ‘a Brita. Drøm på din sten at du sit på et fang. Danse mi vise, gråte min sang.
Somme er fattige, somme er rike. Bare tel slutt er vi jamsis og like. Vegen er lystig, og vegen er vrang. Danse mi vise, gråte min sang
.- Einar Skjæraasen –
Bursdag!
sang og musikk vekker følelser, ofte gode. Hans Arne er ofte med. Glad i han.
Et lite Virus skaper frykt , holder oss i isolasjon , gjør oss mistenksomme og ufrie, sprer sykdom og død. Vi angriper hverandre og styrende organer. Når vi mister friheten angriper vi alt og alle.
Lørdag morra og regn, fint da er det ikke snø og is.
Her i nabolaget har det i siste tid vært en del rampestreker med bank i husvegger, som har vært svært ubehagelig for de rammede. Så ille at avisen har skrevet om det, om politianmeldelse er gitt vet jeg ikke.
På denne tid, da mørket falt , og fram til våren måtte vi ha litt spenning. En av »aktivitetene» gikk gjerne utover den eldre garde i bygda.
»Knik» på vinduet. To varianter ble brukt her. Den ene var å sette en fiskekrok ( angel) i «vinduskittet», mot ruta, den var festet til et langt snøre som vi hadde nøsta opp og trakk ut til vi kom i le bak ett eller annet. Da stramma vi snøret og begynte vår bråkete gjerning. Denne variant var mer sikker for muligheten for å slippe unna. Så var det å vente med stor spenning på reaksjonen der inne i den lune stue.
Først så vi at de der inne begynte å reise seg fra stoler og gå mot vindu å se ut, så kom gamlefar eller noen ut på trappa. De så jo ingen!
Men vi gikk beskjed der ute, – vi skulle bare passe oss, så skulle vi få….! Artig!
Den andre metoden, og den mest risikable var å « knike» på ruta.
Spytta på fingeren og gnikke mot glassruta. Bra grusom lyd det!
Eller være så heldig å være eier av en isoporbit. Enda værre lyd! Herlig for de små vandalene! Men her måtte vi ha fluktruta klar når noen kom ut.
Det skjedde at vi ble overrumplet med bakholdsangrep! Å, fy, å fy!!
Har har jeg en opplevelse som sittet fast.
Jeg hadde sett at noen av de «store» i «gålagjengen» hadde den isopor biten, og det var et nytt produkt på den tid.
Flere av våre mødre hadde fått blomsterpotter av dette nye superproduktet. Min mamma også. De sto i stuevinduet med noe blomster i, sikkert fint.
For meg ble dette et fristende bytte! Like før kveldens tokt, slo jeg til. Jeg satte tennene i en av krukken og glefsa løs en stor bit, mulig litt for stor! Åj, sjitt! Var bare å snu potta mot ruta og håpe.
«Adam var ikke lenge i paradis.»
Vi måtte for domstolen, mamma, jeg og min mellomste søster, minste var så lita, ho slapp. Beviset ble fremlagt og mulighet for en tilståelse ble gitt. -Taushet! (hvem vil gå frivillig i den fella)
Men dommeren viste allerede hvem den skurken var (lurespørsmå altså).
Hun pekte på det angrepene området i potta og sa, -jeg kjenner hvem som har disse stortennene!
Merket etter ny tennene mine satt der!! Min søster var nesten fri for tenner! (tann felling)
Straffen er fortrengt!
Ja, ja hva kan man si! Tenk at jeg var så rampete !!
Dette med kua og kalven er vel ikke så dumt å tenke på av og til.
