Hei.
Dagen i dag tok jeg den reisen jeg skulle tatt for lengs, men bare ikke gitt tid, lenge, lenge. Besøke min tante på 92.
Ei tante som pendler mellom Canada og Steigen enda, alene, og har gjort det i mange år. Kan bare håpe på at noen av disse «stå på» genene er tildelt meg. (Så min kjøretur på 6 timer er bare sutter!)
Vi har hatt noen fine timer sammen. Godt å ha fått tatt denne turen, en vet jo ikke neste gang… Godt å kjenne på at noen er glad for ditt besøk, godt å kunne gi en hånd.
Jeg reiser derfra med nye undringer, svar og nye spørsmål. Er vel slik, generasjonen før vet noe jeg /vi ikke viste…..
Ta i mot, og gi hverandre litt tid, undring kan oppstå.
0 kommentarer
