Hei!

Jeg vil ta dere med på en reise fra Lofoten og til Trøndelaggrensen. En reise gjennom lidenskap, drama og egoisme, men også livsviktig lærdom om veivalg.

Om hendelsen er sann eller ikke får vi la stå åpent for vår fantasi og dømmekraft. Sagnet sier at det var sånn det var. Slik ble seilingsleia langs vår kyst tryggere å manøvrere i, som seilingsmerker.

Det hadde seg slik at for riktig gammel tid tilbake bodde det en mektig konge i Lofoten som regjerte over store naturressurser både til land og hav. Vågskallen, var hans navn. Han hadde en sønn, en «villstyring» og  mulig en «pappagutt». Han var glad i jakt, og jaktet gjerne på fine jenter. Hans far ønsket at han kunne finne seg en kone og om mulig «roe ned levra» en smule. Han var også en god rytter, ofte sett i full galopp med pilkagga over skulderen ut på nye eventyr.

Så var det en vinterkveld og natt, før «Lofotsesongen «at det skulle bakes flatbrød til mange sultne fiskere. Bakingen foregikk hos Landegode, hun hadde fått hjelp av sine åtte nieser fra sør på Helgeland. De var unge, vakre og full av livstyrke, kjekt for tante å ha til hjelp og på besøk. 

De bakte mye en kveld og natt. De ble svette og full av mel. 
Slik at ut på nattmorran gikk de for å ta et bad i Saltenfjorden. Kaldt? Nei, ikke for de tøffe Helgelandsjentene som var varm.        De danset og svømte, lekte og lo uten en trå, og seansen vakte oppmerksomhet rundt om, som det ville gjort det i dag også .

Også den « Gyteferdige» jentefuten i Lofoten fikk dette på netthinna og hørekanalene, og øynet straks en sjangs. Han speidet og fant den ene av søstrene så svært attraktiv, henne skulle han ha tak i, og han pleide å få det han ville, må vi huske.
Han handlet, og ropte ut over Vestfjorden  at han var interessert i bedre bekjentskap, kunne det være gjensidig? 
     Svaret var, NEI!

Resten kommet i morra, trur jeg…