Hei.

Tanker og bilder fra min tid som bonde kommer i mitt hode og ned til fingrene…når jeg hører om ulykker, uhell og tragedier som har oppstått mellom husdyr og mennesker i de siste år. 

Dette er jo ikke nytt, men media gir oss større innblikk i hendelser fra bygd og by enn  år før.

Husdyr og mennesker har jo alltid vært nære og lært hverandre å kjenne, sånn passe.

Oksen, kua, hesten føler og kjenner på smerter som oss. Kan blir irritert, har vondt, bli provosert av uønsket adferd fra en annen, føle godhet, tristhet, sorg …alt som oss mennesker, vi er en levende art.

Et husdyr, eller dyr kan også få en sanseforstyrrelse, back out, av uforklarlige grunner, eller noen ganger opplagt (når vi tenker etter) eller av sykdom, eller rus fra planter. 
Dette har jeg selv opplevd og vært vitne til noen ganger. Heldigvis uten store skader, men skrekken holder. 

Har tørket tårer på kuas kinn under en tung fødsel der kalven var dødfødt.

Har sett gjengoppgjør og utestengelse ( mobbing) i kuflokken! De er jammen ikke nådige, noen « dritt kjærringer»..

Ungdyr er leken og liker å sloss på lek, det er naturlig. Men når de lekeslåss med et skrøpelig eller lite menneske kan det bli heftig for den tobeinte. 

Å komme mellom ku og kalv på beite, eller der ute.. da beveger vi oss i minefeltet! Føler kua fare for den «lille» da er ho nådeløs, da er det mord i blikket!                                    Blir kua stressa å føler å miste kontrollen kan til og med «gammel monsen« bli en trussel og angrepet med raut og stang…                   (selvopplevd…et pussig og artig bilde festet på hornhinnen)

Det er så ufattelig trist og vondt når husdyr og mennesker, venner, kommer i et uføre der liv går tapt i sammenstøt. 

Ingen ting er en selvfølge! Livet som dyr og menneske er like forskjellig som lik, tror jeg.

Bare noen tanker.

Respekt for hverandres ulikheter som egentlig er ganske like!

Hmmm… ha en fin dag! 

Mye kan sies her!