Kledde på meg anorakken og vindbuksa, storsko og stilongs med strekk og gikk «krombøgd« mot stormen og regnet, ned mot havet. Han «strike « kor sterk han var!
Bare så vidt jeg sto han av!
Godt at jeg er i «godt hold» ellers hadde jeg lett flaksa avgående ut mot havet.
Synes bølger i uvær er fascinerende!
Fra kystens folkefortelling sies det at «Draugen« bor i havet. Ikke noe godt tegn å se eller høre han. Han kommer gjerne med uvær, død og forlis!
Ingen tegn til den karen i dag, heldigvis!
Etter lufteturen ble det snartur innom Rema og wienerbrød hylla. Så en tur til «handy mannen» som laga kaffe, snadder!
Er no jammen godt å kom seg ut en aller så liten tur. Får litt mere arbeidslyst å!
Noen har «uflaks» og blir rammet hardere enn andre.
Demens.., en sykdom som på en måte rammer hele familien.
Demens er en fellesbetegnelse på flere beslektede tilstander som fører til gradvis økende svinn av nerveceller og tap av funksjoner i hjernen.
Da er det ofte «øyeblikket og følelsen» som er viktig å væren om, «gylne øyeblikk» er det som teller.
I dag har jeg igjen fått muligheten til å være med på å skape øyeblikket. Det er en god følelse å «treffe» den enkelte person og se velbehaget i aktiviteten.
Deler denne fine visa. Spessielt siste vers passer her, synes no jeg da.
Danse mi vise
Vinden blæs synna, og vinden blæs norda, lyset og skuggen er syskjen på jorda. Sommarn er stutt, og vintern er lang. Danse mi vise, gråte min sang.
Innunder yta glir moldmørke årer. Blåveisen blømer i gråbleike vårer. Livstrua bryt gjennom tele og tvang. Danse mi vise, gråte min sang.
Friarar er vi, om vona er lita. Nynn om ‘a Berit, så får du ‘a Brita. Drøm på din sten at du sit på et fang. Danse mi vise, gråte min sang.
Somme er fattige, somme er rike. Bare tel slutt er vi jamsis og like. Vegen er lystig, og vegen er vrang. Danse mi vise, gråte min sang
.- Einar Skjæraasen –
Bursdag!
sang og musikk vekker følelser, ofte gode. Hans Arne er ofte med. Glad i han.
Et lite Virus skaper frykt , holder oss i isolasjon , gjør oss mistenksomme og ufrie, sprer sykdom og død. Vi angriper hverandre og styrende organer. Når vi mister friheten angriper vi alt og alle.
Et valg i Amerika, verdens stormakt, er et show som barneskolen kunne hatt til juleavslutningen.
En president som med «trutmunn« oppfordrer til vold, applauderer »stygge triks» mot motstander i valg. Bruker trusler hvis han ikke får» beste kaka»!
Hva skjer?!
Har hørt om ragnarok…
Gi meg, og oss styrke!
Håper på en snarlig friskmelding !
I mellomtiden får vi kose oss så godt vi kan, vær overbærende og snille med hverandre. Livet er skjørt, men fint !
Lørdag morra og regn, fint da er det ikke snø og is.
Her i nabolaget har det i siste tid vært en del rampestreker med bank i husvegger, som har vært svært ubehagelig for de rammede. Så ille at avisen har skrevet om det, om politianmeldelse er gitt vet jeg ikke.
Da går tankene til min oppvekst igjen.
På denne tid, da mørket falt , og fram til våren måtte vi ha litt spenning. En av »aktivitetene» gikk gjerne utover den eldre garde i bygda.
»Knik» på vinduet. To varianter ble brukt her. Den ene var å sette en fiskekrok ( angel) i «vinduskittet», mot ruta, den var festet til et langt snøre som vi hadde nøsta opp og trakk ut til vi kom i le bak ett eller annet. Da stramma vi snøret og begynte vår bråkete gjerning. Denne variant var mer sikker for muligheten for å slippe unna. Så var det å vente med stor spenning på reaksjonen der inne i den lune stue.
Først så vi at de der inne begynte å reise seg fra stoler og gå mot vindu å se ut, så kom gamlefar eller noen ut på trappa. De så jo ingen!
Men vi gikk beskjed der ute, – vi skulle bare passe oss, så skulle vi få….! Artig!
Den andre metoden, og den mest risikable var å « knike» på ruta.
Spytta på fingeren og gnikke mot glassruta. Bra grusom lyd det!
Eller være så heldig å være eier av en isoporbit. Enda værre lyd! Herlig for de små vandalene! Men her måtte vi ha fluktruta klar når noen kom ut.
Det skjedde at vi ble overrumplet med bakholdsangrep! Å, fy, å fy!!
Har har jeg en opplevelse som sittet fast.
Jeg hadde sett at noen av de «store» i «gålagjengen» hadde den isopor biten, og det var et nytt produkt på den tid.
Flere av våre mødre hadde fått blomsterpotter av dette nye superproduktet. Min mamma også. De sto i stuevinduet med noe blomster i, sikkert fint.
For meg ble dette et fristende bytte! Like før kveldens tokt, slo jeg til. Jeg satte tennene i en av krukken og glefsa løs en stor bit, mulig litt for stor! Åj, sjitt! Var bare å snu potta mot ruta og håpe.
«Adam var ikke lenge i paradis.»
Vi måtte for domstolen, mamma, jeg og min mellomste søster, minste var så lita, ho slapp. Beviset ble fremlagt og mulighet for en tilståelse ble gitt. -Taushet! (hvem vil gå frivillig i den fella)
Men dommeren viste allerede hvem den skurken var (lurespørsmå altså).
Hun pekte på det angrepene området i potta og sa, -jeg kjenner hvem som har disse stortennene!
Merket etter ny tennene mine satt der!! Min søster var nesten fri for tenner! (tann felling)
Straffen er fortrengt!
Ja, ja hva kan man si! Tenk at jeg var så rampete !!
Dette med kua og kalven er vel ikke så dumt å tenke på av og til.
Hei. Sitter her ved kjøkkenbordet en mørk kveld og har tatt frem et gammelt album med postkort som jeg har samlet på, og skulle «ta sener, når jeg fikk tid».
Å jeg har en del!
Vel nå er kanskje tiden her. Alt til sin tid, heter det jo.
Her er noen interessante bilder fra Drevjamoen, militærplass.
Drevjemoen militærleir ble bygget i 1911 og gradvis utbygget i løpet av mellomkrigstiden. Den var en tid standkvarter for Sør-Hålogaland regiment. Leiren disponeres nå av Sør-Hålogaland Heimevernsdistrikt 14.
At jeg har postkort og en del foto er fordi min oldefar eide disse områdene, og solgte til staten og til dette formålet. Min bestemors søster Elise, jobbet her som «søster».
Artig å se på. Standaren var noe annet 1914 enn i dag.
Deler litt tilbakeblikk til rundt 1.verdenskrig .
Sykehuset, soldatheimen t, h, Dette har jeg ikke fått forska ut enda…En stamp med brødKaffe ute i det grønneSer koselig ut dette.,
Hei. I dag, igjen, som så mange ganger, får eg en sangstrofe inn i haue, som nekte å forlate. Den bare kommer å går, å snurre å snurre for så å bli borte for denne gang.
Hva skjer ?
Sikkert flere som har samme fenomenet. Hvis ikke, er jeg alene og et unikt og spesiell tilfelle av arten?!
Gjesteopptreden i dag er artisten Anders Jektvik med låten -Bare saind-.
Men det er refrenget som har satt seg fast i dag…
-Sjå på månen – deinn va ein gang ein gud No e deinn bare sand – som slit med tias tainn, å du som e ein verdensmainn Ka gjær du her i ødelainn Her finnes bare skyggen Tå d som forsvainn –
Måtte jo på YouTube å søke den opp, og spill «ørti « ganga no på morran.
En melodi som er verdt å høre på, å ta inn. Lika han !
Tenk på det.. en gang var månen sett på som en Gud..
Hva tilbes i dag? Hva streber jeg etter? Noe å tenke på i dag…
Skal på jobb ett par timer no, gjesteopptreden, så får jeg se hva dagen bringer.
Snart gryr en dag, en dag i våre hjerteslag. ….synger Trygve Hoff så vakkert. ( hør på den)
Dager kommer og dager går, og håret trenger stadig til farging, eller skal det kanskje bare grånes? Er jo naturens gang, jeg går jo inn i min vinter???
Jeg ser livet sånn, som i naturen.
Våren er ungdommen med knopper som springer ut. Ei heftig og brusende tid!!
Sommer er da barna kommer og vi har mot og krefter til å skape liv. Danse i kjole og sko med høye heler.
Høsten begynner de grå striper å melde seg. Kjenner tyngden, men fortsatt full av stå på kraft. Seig, sta og kraft bærer oss fram, vil ikke gi slipp.
Vinter bryter på leddene, funksjoner svikter. Vi vet hva som skal gjøres og hvordan, men funksjonsknapper svikter. Fargen blir blekere, å bite blir meningsløst, stillhet og forsoning er hjertets beskjed.
I dag er jeg oppe i «gryotta» , skal til lege å sjekke trykket! Må ha gid tid da…
Mandags morra og reisedag fra øya mi på Helgeland.
Været er stilla, i går kuling.
Ferga er bindemidlet mellom øyer, folk og fastland.
På ferga treffes folk til prat om løst og fast, politikk, høre nytt og hilse på og til. Et sosialt møtested, og pendlefartøy til og fra jobb.
I dag traff jeg tidligere pendler kollegaer fra den gang dette var min hverdag ute i havet, en fin tid, og hadde hyggelige timer med prat.
Hverdagens reise og levesett / livsstil er forskjellig valg, og vi tilpasser oss etter det.
Livet ute i havet er friskt med spenning hver dag.
Litt bilder underveis til fastlandet.
Ha en fin dag !
Fra Hestmannøy. Takk for denne gang!Reisefølge i frisk luftSkolebarna fra øyene laga disse en gang på 90 tallet. Ble laget til første fergen som kom i sambandet.Medbrakt. Fra vinduet på ferga er det utsikt over området. En på tur på eller av jobb på fiske.Rødøyløva Trivelig stund med hyggelige folk. Livet er ikke kjedelig eller ille når en har gode mennesker rundt seg. Begge disse er slike mennesker, omsorg.
Må bare si at han er «mannbisk» i dag her ute på øya mi på Helgeland. Været er som folk, her ute i havet , storm og stilla i samme døgn.
Når det skaker i fortøyninga på det verste, er det fint å ha gode venner og naboer.
I dag ringte min venninne og nabo Margareth å inviterte meg til å komme å sy elg rulle sammen med henne. Eg kunne sy, eller se på å drikke kaffe, valget var mitt, raus som vanlig.
Var ikke sein i snuinga. Trossa sør øst kulingen å kjørte avsted!
Vi hadde ei fin stund. Eg sydde! Og attpå til fikk jeg den rulla eg selv komponerte i julegave! Snakk om!!
